Ikea, Valkyrie, storrengjøring, pizza og fyll :)

Trenger jeg egentlig skrive mer? Oversikten sier liksom det meste..

Nye WoW..

Ting som det skremmer meg.
Å stå i kø midt på natten for å være en av de første som skal få spillet i sine hender!
FOR et liv..

Oppslag i nettavisene. Folk kler seg ut. Arrangementer i byen.
FOR et sirkus!

Når de blir 87 år og sitter på gamlehjemmet, og alle snakker om
ungdommen. Alt de gjorde og opplevde. Noen reiste rundt jorden,
og andre reddet liv. Og helt andre kan huske helt klart når de fikk
sitt første komplette epic gear..

Gratulerer! Dere er virkelige livsnytere!

Dette er dagen det er minst kult å være tigger i Norge.

(skrevet på OD-dagen)

-Har du noen småpenger til overs?
-Nei, beklager..
-Du trenger ikke beklage det..

Mer tydelig blir det ikke!
_________________________________


Med kaker, boller, diverse musikalske innslag, og andre flotte kulturtilbud over hele landet, er det kjipt å sitte der med et slitt pappkrus fra 7/11. Det er jo klart at hvis vi skal gi penger til noen som trenger det, så er det mye mer aktuelt å få en tørr hvetebolle igjen, enn ett slitent og takknemlig ’takk’. Eller er det virkelig det?

Det er det som fascinerer meg mest med mennesker. Ytterpunktene. Avstanden mellom det virkelig menneskelige, og alt skuespillet som foregår. Jeg blir veldig rørt av menneskelige ting. De små tingene som ikke et skuespill kan få til. Jeg står i butikken. Skal ha vaniljesaus. En eldre mann står ved samme hylle. Jeg plukker frem den lille kartongen.
-Du må jo kjøpe den store!
-Nei, jeg klarer ikke få i meg så mye vaniljesaus, sier jeg og ler.
-Klarer fint en hel liter alene jeg. Han smiler.
Det er tydelig forskjell på folk ja. Og takk gud for det. Det er sånn slike situasjoner oppstår.

Det er forskjell på tiggere også. Også mellom de som ikke kan friste med bakverk og saft. Unge i dag sliter seg i hjel med å be mamma bake kake som de kan selge på Operasjon Dagsverk. Hva med de som har operasjon dagsverk hver eneste dag? De har ingen de kan spørre om å lage kaker de kan selge. De har ikke noe annet å ’selge’ enn seg selv. Ofte ser man tiggere som har en eller annen mystisk skjelvesykdom som humper rundt på krykker i Karl Johan og ber om noen penger. Er det god samvittighet, eller underholdning de selger? Det er godt gjort syns jeg. Å ha en så slitsom hverdag med all denne skjelvingen, men allikevel klare å gå opp og ned Karl Johan flere titalls ganger i løpet av døgnet mens de balanserer på krykker og samtidig klare å holde koppen med småpenger!

Andre ganger kan man se ting som er så menneskelig og ærlig at det gjør vondt langt inn sjelen. Et tydelig beruset par. Av typen man ser de samme plassene i byen hele året. Alltid sammen. Bare de to. Han tar av seg den slitte jakken og legger den rundt skuldrene hennes.
Hun gir ingen reaksjon. Sikkert på grunn av rusen. Men han, han smiler. Men bare i øynene.
Det er et ekte smil. Smilet man bare kan se i øynene.

Øyne. Er ikke det en bedre ’belønning’ for å ha hjulpet noen andre, enn et stykke kake? Come on!

Det er et eller annet som skurrer, når en ung dame sitter og sutrer og klager på kne, og hyler etter penger, med Prince-pakka ved siden av seg, og med perfekte rødlakkerte negler. Samtidig har hun et skilt foran seg hvor det står: -Jeg er sulten. Helt ærlig, er det rart hun er sulten hvis hun bruker alle pengene sine på neglelakk og røyk? Jeg merker jeg blir mektig provosert. Jeg fantaserer ofte om å sette meg rett ved siden av, med skinnjakka mi, og dyre støvletter, en splitter ny MAC og iPhone, med et skilt der det står: -Det er jeg også!

Jeg overhørte en samtale en gang. To selgere av =Oslo. Den ene fortalte hvordan han hadde blitt frastjålet mange av bladene sine denne uken. Det eneste de har å gjøre. Deres eneste mulighet til å slippe unna det å stå på hjørnet med en kopp. Hvor ussel er det lov å bli?
Nå hadde han et blad igjen å selge. Det var ikke et gram av tvil i kroppen min. Det bladet var mitt! Jeg hadde ikke småpenger, men jeg skulle veksle. Lørdag formiddag i byen. Kø i hver eneste minibank. Det tok tid. Men når jeg kom tilbake, så stod han der fortsatt. Øynene hans var forandret nå. Med stor takknemlighet mottok han pengene. Er sjeldent man føler en sånn
takknemlighet.


Men hvis du heller vil ha kake..


-Men røyker du eller?
-Ja, til de grader!
-Du får få en sigg i stedet for da vettu..